HVIS jeg skal fortsette å blogge skal jeg IKKE blogge om dagen min med mindre noe helt spesielt har hendt som for eksempel at jeg har møtt en vakker svensk mann fra for eksempel saltsjöbaden (eller bra konserter, festivaler eller legendariske fester og liknende. Nå skal jeg derimot KUN bruke denne siden (hvis det viser seg at jeg gidder å bruke tid på den her dritten), til å dele morsomme ting. Presis som før med andre ord. Før jeg fikk et liv og hadde en av de morsomste månedene jeg har hatt noensinne. Så kom sommeren vet dere, og svenskene dro til sverige, nordmennene dro på ferie, og de som ble igjen må jobbe for å ta vaktene til de andre nordmennene som er på ferie og til svenskene som dro til sverige for sommeren. Snart kommer alle tilbake igjen, og da ser jeg fram til 6 helt nye, helt fantastiske måneder. Fram til da skal jeg på øya, til London med mamma, til Bodø, på parken og så hjem igjen. Skal prøve å drikke litt øl i sommer også.

Siden denne bloggen skulle handle om bare morsomme ting, og kun handle om livet mitt hvis jeg opplevde noe spesielt skal jeg fortelle om fredag, for det var en ganske spesiell dag og den handler bittelitt om den mannen jeg så diskret hintet om i første avsnittet. Det har seg nemlig slik at jeg i 2006, da 16 år, kom over et lite band fra Sverige. Bandet besto av to svært vakre svenske menn, og musikken de produserte viste seg å være noe av det beste jeg har hørt i hele mitt liv. Siden totusenogseks har de gitt ut 2 album til, spilt titalls konserter jeg har gått glipp av (deriblant en jeg nesten kom meg på, men som ble utsolgt) og endte også opp med å bli likt av Linn Hege takket være press fra meg. Siden ingen av mine venner noen gang har fått noen formell introduksjon på denne siden kan jeg veldig kjapt si at Linn Hege er nesten akkurat som meg når det kommer til det meste, hvordan man er, humor, smak i menn, smak i musikk og alt egentlig. Derfor ble hun selvfølgelig med meg på konsert for å se Johnossi og Kent.

Johnossi var først ut, så etter å ha busset fra jobb og drukket en øl på aker brygge dro vi til Kontraskjæret og verdens minste og koseligste festivalområde. Johnossi entret scenen og vi hadde først en skikkelig bra plass. Vi så masse av vokalisten, men OJ, ingenting av trommisen, så vi stilte oss en litt annen plass som viste seg å være en ennå bedre plass, for plutselig sto vi på midten og der så vi både John og Oskar kjempegodt, og det likte vi. Jeg vet at jeg får det til å høres ut som om vi var der kun for å se på de, men med tanke på hvor utrolig fantastisk utrolig bra musikken deres er, ser jeg bare på det som et pluss at de er så vakre som de er, og ønsker å utnytte det så mye som mulig.

Jeg hadde lest en del om Johnossis liveshow, så jeg så for meg at det kom til å bli bra. Men satan for en energi de hadde på scenen. John hoppet rundt, sprang inn i, og trynet over trommesettet, hoppet opp trommesettet og sto gjerne oppå det en stund mens han fortsatte å spille gitar, var deeilig.

I tilfelle du ikke har skjønt det allerede så var konserten til Johnossi en av de beste jeg har opplevd noensinne, og det etter å ha sett både Arcade Fire, Massive Attack og to helt fantastiske konserter med kakkmaddafakka på hove. Denne sommeren er bra!

Til slutt gikk de av scenen etter å ha spilt Man Must Dance, Worried Ground, There’s A Lot Of Things To Do Before You Die (daa døde jeg forresten) og mye annet vakkert, og vi var så jævlig fornøyde.


Vakkert.
Etter at Johnossi var ferdig tok vi oss en lang pause med øl og salat på Aker Brygge før vi dro tilbake for å se Kent. Først sto vi i ølkø i 30 minutter. Når vi hadde øl var området stappet så jeg og linn så ingenting av konseren, alle i publikum var idiotiske (en gjeng med 3 meter høye jenter sto med et håndkle over seg, så INGEN bak så noen ting. Når vi prøvde å dytte det vekk kom hun etter oss med en stiletthæl. Skummeeelt!). De spilte bare kjedelige låter, og jeg ble i det hele tatt svært skuffet. Da er det bra jeg har Johnossi å leve på for resten av livet.