Helt ny feeling for meg.

Jeg elsker det når et band eller en artist lager en så perfekt sang at jeg, i deler av den, må stoppe med det jeg gjør, bare for å nyte ordene og melodien sammen. Det finnes veldig mange slike sanger, og det er som regel kun deler av denne sangen, setninger, som gjør dette med meg, men å spole fram til denne delen kommer ikke på tale, for selv om sangen er på 10 minutter, og den fine delen kommer 7 minutter inn, må jeg vente. Delen blir ikke like fin om jeg ikke hører alt sammen.

Den siste sangen jeg har oppdaget som har denne effekten på meg er DumDum Boys – En Vill En, og følelsen jeg hadde når jeg gikk ute i dag, mens månen lyste mot meg, og Prepple sang “en helt ny feeling for meg“. Akkurat i de sekundene kunne ikke livet bli bedre. Og det er denne følelsen som gjør at jeg elsker musikk så mye som jeg gjør. Det faktum at noe så enkelt som å slenge en setning med en melodi gjør at jeg får frysninger.

En annen sang er oprofessionell av Kent. Sangen varer i nærmere fem minutter, og er ikke spessielt oustanding. Men så, etter to minutter og 38 sekunder syngr Jocke “vi är på väg til Isola” og det er like nydelig hver gang. Mens vi er inne på Kent vil jeg også nevne Noll. En fantastisk sang som bare blir enda mer fantastisk når Jocke bryter ut i “Om jag förlorar dig, så förlorar jag synen. Om jag förlorar dig, så har jag ingenting kvar, förlåt mig, men du är alt jag har” (beklager dårlig svensk her, men jeg pleier som regel å kopiere teksten fra Kent.nu, noe jeg ikke orka å gjøre nå). Poenget er at når han kommer til den delen får jeg frysninger, og hva en jeg måtte gjøre da, om det er å skrive, snakke, lese, så må jeg slutte bare for å konsentrere meg fullt og helt om akkurat det.

I dag var jeg sammen med Christine. Vi skulle møtes sju, så jeg dro til byen i sjutida. Når jeg så kom dit, rundt kvart over sju, hadde jeg fått melding fra Christine om at hun kom til å bli litt sein. Ikke noe problem, tenkte jeg, jeg kunne jo bare se litt på bøker og musikk mens jeg venta. Vel, når jeg kom nedover fikk jeg raskt melding fra Christine igjen. Batteriet på bilen hadde gått, og de måtte få strøm fra noen. Derfor, klokka ti på åtte kom hun og møtte meg, og vi dro ned til Min plass. Der slappa vi av, snakka og spiste pommes frites og drakk Cola (light) Blærgh.  Vel, så dro vi på taket og spiste taket-is(med kokos) NAM! Og prøvde å finne ut hvilke nordmenn som var kjekk.  Vi kom vel i grunn fram til at den eneste vi var enige om var kjekkas er han som spiller Helge i mannen som elsket yngve. Jeg kom selvfølgelig med mange forslag. Han som spiller Jarle, Kristoffer Joner, Aksel Hennie, men Christine var rett og slett ikke enig med meg. Menmen, ikke alle kan vel ha like bra smak i mannfolk som meg.