Du vet vi väntar på ingenting, du vet ingenting väntar på oss.

Jeg elsker Sverige, det svenske språk og svenske musikere. I går oppdaga jeg en artist som gjorde at min kjærlighet til Sverige vokste litt ekstra. Navnet hans er Kristian Anttila, og han lager alldeles strålende musikk. Slik musikk som gjør at man blir litt ekstra glad en kald høstkveld.

Han har gitt ut 3 album til nå: Natta De Mina, Innan Bomberna og Lille Napoleon.

På hjemmesiden hans kan du høre flere av låtene hans. Jeg anbefaler Smutser og Vill Ha Dig. Finn de her.

Jag vet inte värför, men kanske det är därför.

Jeg vet ikke om det kommer av at det er høst, og at kent er ekstra fint på høsten, eller om det bare passer å høre på kent akkurat nå, men jeg har falt tilbake i min verden av deilige toner framført av de 5 beste musikerene i verden (De er vel strengt tatt bare 4 igjen nå, men de var 5 når de lagde Du & Jag Döden). Når jeg tenker meg om så kan det komme at kentboksen kommer ramlende ned i postkassa hvert øyeblikk, og at det er årets store opptur, til tross for at jeg har hørt alle sangene før. Jeg gleder meg,  Kent blir liksom aldri gammelt, og uansett hvor mange ganger jeg har hører på de, så går jeg ikke lei. Det oppdager alltid noe nytt ved en sang eller et album, som gjør at jeg må høre på de igjen og igjen og igjen.

Takk for Du & Jag Döden , fordi dere er best å høre på sene høstkvelder og fordi jeg fortsatt får frysninger av Du Är Ånga.

Oh Joy!

Det er vel ingen hemmelighet at Lena liker klassisk musikk. En annen ting som ikke kommer som noe stort sjokk for folk at jeg liker å synge. Etter å ha tilbrakt en god del tid med Lena, hvor jeg blant annet har sett filmen Copying Beethoven har jeg hatt Ode to Joy på hjernen nå en god stund, og planen min å bli verdenskjent ved å nynne den, ble knust da jeg så noen som hadde gjort min idé så mye bedre enn jeg noen gang vil klare. Enjoy:

Should you be laughing at this?

Jeg har forelsket meg i tidenes ondeste tegneserie, “Should You Be Laughing at This?” Stripene er nok litt for slem for noen, men oss som liker å le av andres skavanker og annet kan finne stor glede av dette:

Flere striper finner du her.
Boka finner du her.

Let’s start the show!

Sesong 5 av Project Runway er over, og vinneren ble i går annonsert. Jeg minner om at dette innlegget gjelder sesongen som har gått i USA de siste ukene, og dersom du ikke vil ha spoilere, så leser du ikke videre.

Alle de siste kolleksjonene var etter min mening nydelige. Jeg synes den med kjedeligst kolleksjon vant, og siden alle hadde så pene kolleksjoner var det akkurat det samme for meg hvem som stakk av med seieren. Denne gang var det Leanne som vant. Hennes kolleksjon bar preg av bølger og lyse farger, og var etter min mening litt kjedelig. Mitt favorittplagg fra henne:

Siden finaleshowet vises i Bryant Park under New York Fashion Week, er det vanskelig å holde hemmelig hvem som er i finalen når de viser den i USA. Derfor har de med såkalte “decoys”. De som har vært med tidligere i sesongen, for at folk skal få lure litt på hvem som egentlig er i finalen. De som også fikk vise sin kolleksjon var Jerell, Joe og Suede. Suede og Jerell (my man) skuffet meg. Suede har jeg aldri likt, så skuffelsen var ikke så stor som å se min favoritt, Jerells kolleksjon, som var både rotete og ikke spesielt flatterende. Joe, derimot overrasket, Og hele 3 av favorittplaggene mine fra alle kolleksjonene var det han som sto bak:

Korto hadde etter min mening den beste kolleksjonen av finalistene. Hennes kolleksjon besto nesten utelukkende av kjoler. Hun hadde kun et plagg som ikke var en kjole, men en bukse og en topp. Min favoritt fra Korto:

Til slutt har vi Kenley. Den mest irriterende designeren som noensinne har vært med i Project Runway. Hun hadde en strålende kolleksjon inspirert av Alice i eventyrland og hennes egen drømmegarderobe. Hennes brudekjole, som er tilsynelatende lik en viss designers høstkolleksjon (Alexander McQueen) var min favoritt blant hennes kolleksjon:

Jeg gleder meg allerede til en eventuell 6. sesong.

KOMMER IKKE PÅ EN ENESTE PASSENDE TITTEL…….

I dag var det lønningsdag! Denne måneden er min første måned som skattebetaler, og jeg må innrømme at det var grusomt å se hvor mye jeg hadde tjent om jeg ikke var det. La oss se det fra den lyse siden; ethvert operabygg som måtte komme framover har jeg vært med å bidra til.

I dag sto jeg opp grytidlig, for jeg og mamma skulle nemlig på shoppingtur til Fauske. Ja du leste riktig. Jeg fikk lurt inn shopping og Fauske i en og samme setning. Tror det eller ei, jeg fant masse fint. Jeg begynte selvfølgelig shoppingrunden på Pickup, fauskes ene platebutikk. Her kjøpte jeg to cd’er. “Nick Cave & The Bad Seeds” – “Murder Ballads” og “Band of Horses” – “Everything all the Time”.  Etter dette dro jeg innom alle butikkene jeg fant som var av interresse. Etter min meget vellykkede runde hadde jeg følgende: En ny veske (som om jeg trengte det), Tore Renbergs nye bok “Charlotte Isabel Hansen” og filmen Juno. Mamma var også snill og kjøpte meg noen pyntesaker fra Black Design Shop, en butikk jeg virkelig ønsker til Bodø.

Om du tror pengeforbruket mitt stoppet når jeg kom fra Fauske må du tro om igjen, for jeg har visakort og internett og om nøyaktig 18 dager kommer kent-boksen ut, og jeg bestilte den i dag, slik at jeg får den så fort som mulig (jeg bestilte også et par cd’er, men de er riktig nok ikke like viktig). Jeg gleder meg som en hest til å få den i postkassa. Tenk så fin den blir på hylla mi! Den var forresten slemt billig. 369,- for 10 cd’er med masse b-sides og demoer og gamle sanger fra når Kent enda var Jones & Giftet og Havsänglar, en 96-siders bok med intervjuer, private bilder og mye annet stæsj.

Nå skal jeg sove, før jeg må opp tidlig i morgen for å dra på jobb! Sayonara!

I’m alone on a bicycle for two.

Onsdags natt. Klokken har nådd 02.22 og jeg er stadig ikke trett. Skoleferiene har en tendens til å ødelegge døgnrytmen min, og denne ferien er ingen unntak. Det tidligste jeg har stått opp siden ferien startet er klokken 15.44 og det seneste jeg har våknet er klokken 18.00.

Mens jeg nå innstallerer Sims 2 på pcen igjen fikk jeg litt tid til å skrive i bloggen. Så oppdaga jeg samtidig at jeg enda ikke har skrevet noe om “She & Him”, og siden de har blitt spilt om igjen og om igjen de siste 3 månedene, er det vel strengt tatt på tide å komme i gang. She & Him er musikkprosjektet til Zooey Deschanel (så kan man jo gjette seg til hvorfor jeg sjekka de ut til å begynne med) og M. Ward. Musikken er en god blanding av det glade 60-tall og country, og det er fortsatt en gåte for meg hva det er som gjør at jeg hører på det og liker det så godt.

Om du liker country eller ei bør du nok sjekke ut She & Him. Jeg har i hvertfall aldri vært en storfan av Country, men sitter allikavel i timesvis og nyter musikken deres.