The Temper Trap

I dag leste jeg at mennene bak årets(om ikke tidenes) beste låt kommer til Hovefestivalen. Mennene går under the flotte navnet The Temper Trap, og er ene og alene grunn nok for meg å dra til Hove.

Jeg reiser til Kreta 25. Juni, så med mindre de spiller da, så kan jeg jo i teorien ta meg en tur. Spesielt om de spiller på Mandag eller Tirsdag, da jeg kan kombinere de med enten The Ting Tings(mandag) eller Fleet Foxes og The Killers (Tirsdag).

Let’s Go See The City

Sesong 12 av America’s Next Top Model har vært noe for seg selv. De er nå nede i de fire siste etter at Fo ble sendt på dør i dagens episode. Ikke så rart når man ser hva hun presterte denne episoden:

I tillegg til å ta det dårligste bildet jeg har sett på lenge fikk hun ikke en eneste booking fra noen av designerene hunn møtte på Go-See. Nå slipper vi i det minste alle tårene. All klagingen og alle hevntankene hennes.

Den som derimot gledet meg stort denne episoden var Allison. Jeg hadde aldri forventet at hun skulle gjøre det så bra på en fotoshoot som gjorde det nødvendig for henne å jobbe med andre mennesker på denne måten. Allison fant den styggeste i gjengen og hengte seg på han:

Det eneste jeg ikke liker med dette bildet er at hun er litt vanskelig å legge merke til. Hun er ikke den første man ser på. Jeg skjønner ikke hva Tyra tenker på denne sesongen uansett. Til nå har de kun tatt to bilder hvor de har vært alene. Det med fargene og det fra sist uke. Jeg savner bilder hvor vi kun fokuserer på modellen og ikke en masse andre greier.

Mens Allison fortsetter å imponere, går det bare nedover med Celia. Sist episode begynte de å diskutere det jeg har ventet på hele sesongen: alderen. Celia er 25 år, og selv om dommerene har visst det helt siden starten, har de nå bestemt seg for at det er et problem. Jeg spår at Celia går ut slik som Renee i sesong 8, som nr. 3 grunnet alderen. Bildet var i likhet med sist uke, ikke helt bra: Jeg elsker forresten Celias stil. Hver uke dukker hun opp hos dommerene med helt fantastiske antrekk (minus den gangen huin trådte opp i en diger svart pelsvest såklart) Jeg elsker spesielt de gangene hun bruker skinnjakka si:

Dama kan kle seg, det er i hvertfall sikkert. Jeg beklager elendig kvalitet. Jeg måtte ha bilder av antrekkene, og eneste utvei var min gode venn Prt Scrn!

Sist spådde jeg en Topp 3 med Fo, Teyona og Celia. Siden Fo ble sendt hjem tror jeg topp 3 blir Teyona, Celia og Allison. Det er virkelig ingen grunn for Aminat å være med noe lenger. Spesielt siden hun er den som har prestert dårligst av de som er igjen de tre siste episodene. Ukens bilde er ikke dårlig, men heller ikke spesielt bra:

For det første så ELSKER jeg gult mot huden til Aminat. Jeg føler dog at jeg har sett dette bildet før, og da tenker jeg spesielt på ansiktet hennes. Jeg synes egentlig at hun gjør mye av det samme på alle bildene, og jeg savner noe nytt og fantastisk.

Speaking of fantastisk, hvor HERLIG er ikke Teyona? Hun vant Go-Seeutfordringen da hun fikk Booking fra alle de 3 designerene hun besøkte, og fortsatte sesongen med enda et fantastisk bilde. Jeg kan virkelig ikke skjønna hva hun kan gjøre nå for IKKE å bli kåret til America’s Next Top Model.

Jeg innser nå at jeg har glemt å skrive ned hvor mange bookinger de andre fikk. Celia fikk 3 av 4, Aminat 2 av 3 og Allison fikk 1 av 4 (ouch. Sannsynligvis fordi hun er så utrolig sjenert og fordi hun ikke er helt fantastisk på runwayen).

Det er forresten natt til 1. Mai og det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt å finne noe å gjøre. Folk skulle enten på fest hos folk som hadde fullt hus allerede, eller ville være hjemme og slappe av i kveld. Jeg KUNNE selvfølgelig stikke bort til rensåsen for å hilse på russen, men for å være helt ærlig, så orker jeg ikke en masse full russ når jeg selv er edru og attpåtil alene. Så jeg tar en rolig kveld med Sex And The City-filmen og kanskje en til film. Kanskje en film om en dødelig jente og en vampyrgutt. Jeg hater den filmen, men det er allikevel noe som gjør at jeg bare MÅ se den en gang til!

Ha en fin 1. Mai, folkens!

Onsdag

I dag har jeg hatt mattetentamen, sovet bort hele ettermiddagen før jeg møtte Lena og Elsa til en liten roadtrip til Hunstad for å kjøpe kaffe. Så spiste vi salat til middag mens vi så på The O.C og The Phantom of The Opera. En liten roadtrip ble det etterhvert også. Vi råna og rocka til Justin Timberlake og Daniel Powter, før vi kom tilbake til Lena for å spille mistenkt.

I tilfelle du lurte: Det var Frk. Fredriksen som drepte offeret med et blyrør på kontoret.

If anything could ever feel this real forever

Foo Fighters er verdens beste band. Det hender jeg glemmer det, men hver gang jeg hører Walking After You eller In Your Honor igjen så kommer jeg på det.

Det var kjempefint vær her om dagen (jeg elsker at jeg sier her om dagen om alt, følgende hendelse skjedde for 1-2 måneder siden) og jeg bestemte meg for å gå en liten tur. Det var på kvelden så det var ganske mørkt ute og jeg bestemte meg for å høre på Skin and Bones mens jeg gikk ute. Plutselig begynte Everlong, og du kunne høre hvordan hele salen Ble GAL av begeistring når de hørte gitaren. De hylte og ropte og sang med når Dave Grohl nynnet og sang “If Everything could ever feel this real forever. If anything could ever be this good again”. De fleste vet at jeg griner av alt og hadde det ikke vært at jeg var ute blant folk så hadde jeg sikkert gjort det der og. Det var det fineste øyeblikket på lenge og kun takket være en helt enestående sang av verdens mest enestående band.

Hvis du lurer på hvordan det hørtes ut, så er det samme klippet på youtube, og selvfølgelig skal jeg dele det med dere:

Jeg TRENGER å se dette bandet live snart!

You can breathe / you can breathe now

Inspirert av at alle har fått så fine blogger for tiden, bestemte jeg meg for å gå for en ny, ikke fullt så mørk og dyster, design til min blogg også.

I dag har jeg ingenting fornuftig å skrive om. Dagen i dag har gått til bandet, Jack’s Mannequin (som jeg har forelsket meg i IGJEN), skole og Need For Speed: Underground 2. Nå skal jeg enten se An American Tail som jeg skrev om i forrige innlegg eller se ferdig Sex & The City. Jeg er på den siste sesongen og en av de siste episodene. Jeg har hele serien på DVD, men det er alltid så trist når det går mot slutten. Etter at jeg har sett ferdig serien skal jeg se filmen, og så begynner jeg på sesong 1 av One Tree Hill igjen. Jeg elsker Tv-serier.

Carrie og den FABELAKTIGE Aleksandr Petrovsky.

It helps to think we’re sleeping underneath the same big sky

Nå jeg var en liten jente husker jeg at det var en film jeg elsket veldig høyt. Kanskje mer enn alle andre barnefilmene jeg har sett i hele mitt liv. Dette var før jeg oppdaget Grease og Foreldrefellen, og er en fantastisk film av Disneys konkurrent, Don Bluth.

Filmen handler om en russisk musefamilie som etter å ha fått huset sitt ødelagt av katter reiser til amerika. For Det finns ingen katter i Amerika (jeg fant ingen klipp med den norske versjonen, men denne er minst like bra). På veien til Usa faller Fievel, sønnen i familien, av båten. Han overlever, men plutselig finner han ikke familien sin lenger. Filmen handler derifra om møtet hans med New York, en snill katt som ikke spiser mus og jakten på familien sin. Hvis du allerede ikke er solgt så må du se følgende videosnutt. Sangen er dritsur, men jeg ELSKER den:

Nå fikk jeg sinnsykt lyst til å se denne. Gjett om jeg har planer i morgen etter skoletid. Nå tar jeg natt!

La La Lie

I dag har jeg slappet av med flere episoder av Sex & The City og Jack’s Mannequin på repeat. La La Lie er noe av det vakreste jeg vet. Hør den:

Riders on the storm

De to siste dagene har vært en eneste lang vandring nedover memory lane. Det begynte med når jeg for to dager siden fant det helt STRÅLENDE spillet Midtown Madness 2. Spillet kjøpte jeg i Narvik for gudene vet hvor mange år siden, og jeg husker at jeg pleide å spille det når jeg bodde på Hunstad hvilket betyr en gang før 2000. Elendig grafikk til tross, minnene strømmer på i det jeg cruiser nedover Golden Gate Bridge og uskyldige forbipasserende skriker og hyler i det de ser bilen min, ennå jeg kjører i noe jeg vil tro er 30 km/t. Ikke det mest gjennomførte spillet i verden på noen måte, men herregud så høyt jeg elsker det.

Minnene fortsatte å strømme på i det jeg fikk ordnet meg konto på Spotify i går. Jeg gikk ikke fullt så mange år tilbake, faktisk bare 3. Året er altså 2006. Det er sommer og jeg og Christine så alt for mye på One Tree Hill, mens vi hørte ALT for mye på Jack’s Mannequin. Og det var akkurat de jeg hørte på i går. Når sangene The Mixed Tape, La La Lie og Dark Blue kunne jeg sverge på at sola kikket fram og hele sommeren kom tilbake til meg!

Også nå, når jeg satte meg ned for å spille Need For Speed: Underground 2. Dette spillet ER ungdomstiden min! Jeg praktisk talt bodde på rommet til broren min mens han var på jobb for å spille dette spillet. Nå har jeg skaffet meg det til PC. Det er ikke på langt nær så digg som på x-box, men jeg har ingen x-box og må nøye meg med dataen. Hvordan kan man IKKE bli i godt humør av Snoop Doggs versjon av Riders on the storm?

Sminke og selvtillit

Det er mulig jeg blir oppfattet som overfladisk og jålete etter dette innlegget, men det er noe jeg kan leve med. Jeg ble nemlig så irritert i dag da jeg kom over en diskusjon på internett. Diskusjonen handlet om jenter og sminke og majoriteten av menneskene i gruppa syntes sminke var teit. TEIT. Og det kom tydelig fram at de fleste mente at sminke ble brukt av jenter som trengte å få opp selvtilliten sin. Jeg er ikke typen som starter eller tar del i slike diskusjoner. Jeg er av typen som leser hva andre mener og som blogger om det senere i ren irritasjon. Denne gang er intet unntak.

For folk som kjenner meg så er det vel ikke å stikke under en stol at jeg bruker store deler av lønna mi på sminke. Hver måned tar jeg meg en tur på vita/cubus/H&M/Lindex på sminkejakt. Ofte har jeg ingen plan for hva jeg trenger, noen ganger trenger jeg ingenting engang. Felles for alle gangene er at jeg alltid kommer tilbake med noe. Enten det er en sminkekost, en ny eyeliner eller et øyenskyggesett. Andre bruker penger på røyk, Carrie Bradshaw bruker penger på sko. Jeg bruker penger på sminke.

Mitt sminkeforbruk har ingenting med selvtilliten min å gjøre. Det at jeg sminker meg er rett og slett et valg jeg tar på morgenen. Jeg kan enten gå til skolen uten sminke og mett etter frokost, eller jeg kan gå til skolen med sminke på meg uten frokost fordi jeg aldri rekker å både spise og sminke meg på morgenen. Heldigvis er det kvalmeste jeg vet mat en halv time etter at jeg står opp, så det valget er enklest i verden. Noen vil sikkert kalle det at jeg føler meg som et dass uten sminke beror på dårlig selvtillit. Jeg sier at det beror på en vanesak. Jeg gikk ikke rundt og følte meg som et dass før jeg begynte å sminke meg. Nå vet jeg derimot at kvisen på haka kan dekkes over med litt concealer, at kinnene kan få en fin rosa glød med litt blusher og at øyenvippene mine kan se mye lengre ut med den rette mascaraen, så hvorfor nøye meg med kviser, fregner og korte øyenvipper?

Litt elendig bilde tatt på verdens mest støvbefengte gulv av den sminken jeg bruker oftest. Det slår meg når jeg ser dette bilder at jeg kanskje har nok øyenskygger selv om jeg aldri vil inrømme det ellers.

God Save McQueen

Bare så du skal vite hva du kan kjøpe meg i julegave.