He was a diplomat’s son. It was ’81
Skrevet av iidaen den juni 18, 2010
En av de mange tingene jeg synes er bra med meg er at jeg alltid blir så utrolig forelsket i folk jeg ikke kjenner. Eller bor i samme land som. Folk som er helt perfekte og way out of my league. Ennå verre er det når jeg forelsker meg i sanger. Jeg slo to fluer i en smekk når jeg begynte å høre på Vampire Weekend. Jeg skal se de på hove (som begynner om 10 dager, og som jeg forøvrig har begynt å uttale håve etter at jeg flytta sørover), og nå skulle jeg bevege meg vekk fra den ene sangen jeg hadde hørt av de, og høre alt! Og jamen meg var det ikke kjærlighet å finne med en gang. Nå hører jeg ikke på annet. Og når jeg har noen minutter til overs googler jeg medlemmene og sikler litt, dåner litt og dør. Jeg er forelsket:
Det ekke bare det at de er dritfin å se på. De virker som verdens triveligste mennesker, og potensielle bestekompiser. Ååh, som jeg lengter til Hove!
Og åååh, jeg var på jobb i seks timer i dag, og alt jeg kunne tenke på var hvor mye jeg gledet meg til å slutte så jeg kunne høre på diplomat’s son. Så det gjorde jeg. Og det bør du også:
