Ida heter jeg. Jeg er 18 år og bor i Bodø. Litt misfornøyd med det siste der, men hva skal man gjøre med det? Jeg vil si jeg er ganse lik en hver 18 år gammel jente her i verden, og om ikke i verden så i hvertfall her i Norge. Jeg har et knippe velvalgte venner jeg ser ofte, og en del flere venner jeg ikke ser så ofte. Jeg har en lidenskap for musikk, og spessielt den som får hårene til å reise seg på ryggen. Jeg synger, og en gang i tiden prøvde jeg meg som bassist. Det gikk heller dårlig, mest fordi jeg ble grusomt lei. Sangtimene er jeg også lei av nå, og skal derfor slutte til høsten.
Jeg er en av de som tar grunnkurs om igjen. Grunnen er enkel: jeg traff Jørgen, og av en eller annen grunn syntes vi begge at å sitte i kantina å le av mennesker var ti ganger morsommere enn å sitte i et klasserom å kjede oss. Fullførte derfor kun noen fag, og går derfor nå på studiespesialiserende på Bodø vgs. for å fullføre resten av fagene. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle være så forskjellig fra “klassekameratene” mine. Det er absolutt et eller annet som feila med 91-årgangen. Og ikke tro det er noe bare jeg sier. Neida, du. Det her er oppfatningen til ganske mange av oss 90-barn.
Ellers kan du lese om mine velvalgte venner jeg møter ofte på vennerseksjonen, og hvis vennene mine irriterer deg midt bak skal jeg ikke stoppe deg fra å lese bloggen min. Dette kommer aldri til å ble en dyp intellektuell blogg som tar opp samfunnstema etter samfunnstema. Det skulle være en plass hvor jeg kunne skrive ned hva jeg gjør om dagene, tanker og selvfølgelig måtte den jo inneholde musikk. Jeg føler at bloggplanene mine er holdt, og trives egentlig ganske godt med å ha en blogg. Derfor kommer jeg nok til å beholde den en stund.
